Tag: næringsliv

19
mai

Bør vi være bekymret?

Det er så deilig å komme på hytta. Dårlig nettverk og tvungen, endret adferd. Høres romantisk ut? Eller kanskje et ulidelig mareritt for noen.

Vi har hytte rett ved siden av en bondegård, og når man kommer ut i mai måned, så betyr det «lamming». Det er det morsomste min eldste datter vet, da tilbringer hun hele helgen i fjøset med bonden, og gjør ting jeg aldri i livet har kunnet eller vært interessert i å lære meg.

Det gode med det er at hun faktisk gjør ting som engasjerer og som gir grunnlag for gode historier og minner som gjør at hun parkerer mobilen og sine digitale nettverk sin i flere timer av gangen, og er med på ta i mot sauer, flytte sauer og rydde i fjøsen. Mestringsfølelsen hun utstråler når hun kommer inn til kvelds er uslåelig – for alle.

At foreldre engster seg for sine barns oppvekst, og de farer de kan utsettes for er en kjent sak. Men nå som alt eksploderer rundt oss i et digitalt kaos – for mange, hvordan kan man da si at man er bekymret når man ikke vet hva man er bekymret for? Er det det ukjente som gjør at man blir mørkeredd, eller er det viten om at man ikke kan håndtere eller beherske alt som kommer, og som du må ta stilling til, som gjør at du blir usikker.

BANKENE SLIK VI KJENNER DE – VIL ENDRE SEG DRAMATISK, ELLER RAMLE OVER ENDE
Alle har vært i banken. Enten i form av å starte sparing, ta opp bil- eller boliglån eller andre ting, som har gjort at du gradvis har fått en personlig relasjon med banken. Nå – i dag, som ungdommene som er 4-6 år unna sitt første bankbesøk med en «penge agenda» er mye i ferd med å skje.

Bankene slik vi kjenner de er satt kraftig under press, konkurransebildet er i ferd med å dreie seg kraftig, og konkurrentene heter snart ikke DNB, Nordea eller Sparebank1, men Google, Facebook, Apple og andre giganter som kan tilby enda bedre tjenester og teknologi, enn de tradisjonelle bankene og da står bankene slik vi kjenner de i dag, virkelig for fall. Dagens tradisjonelle banker fremstår baktunge, med alt for høye kostnader, for dårlig teknologi, samtidig som de vet alt for lite om kundene sine. Summen av disse tre punktene er skremmende for bankene når de må se i glasskula.

Folk ønsker seg brukervennlig og sikker teknologi hos sin foretrukne bank, det betyr at man har døgnåpent hele året, og behovet for filialer og «folk som jobber i bank» blir borte – alt kan erstattes med teknologi.
Så det kan hende at når 12 åringen trenger kapital første gang, så kan hun velge fritt mellom innenlandske og utenlandske banker som tilbyr produkter og løsninger vi ikke har i dag, og så får vi håpe at det ender opp med en lokal bank.

MAMMAEN TIL CHRISTOFFER JOBBET I DET SOM HET AVIS
At media har vært ute kjøre har man lest i mange år, så det burde ikke være noe nytt. Det forskes fortsatt på hvordan man kan tjene gode penger på innhold, men etter at man har kuttet kostnader i særdeles mange år, så har dette også resultert i at det testes ut bla «journalistroboter», samt masse annet.

Spørsmålet blir fort om de er interesserte i lokale nyheter når de vokser opp. De vokser opp i en global verden der vennskap etablerers på tvers av grenser hele dagen, nyheter som de er interesserte i popper opp i nye kanaler, og de kan på mange måter få ta i de nyhetene som de har lyst på – uten at det koster det en krone, enn så lenge.

De vil nok ha helt andre krav til informasjon og nyheter, og hvordan de vil konsumere disse og ikke minst når de vil konsumere disse. En viss form for betalingsvilje vil de nok ha på masse, men om dette gjelder tradisjonelle nyheter som du blant annet finner i dagens aviser er jeg usikker på. Det er vanskelig å si noe om hva 12 åringen vil interessere seg for om 12 år, og ikke minst hva hun og vennene vil betale for.
Så behovet for nyheter og informasjon vil nok være der, men hvem som kommer til å gi de disse nyhetene og i hvilken form er jeg usikker på. Hun vil nok være nok opplyst til å ta sine valg.

BESTEMOREN TIL KAIA EIDE EN EGEN KLESBUTIKK I GAMLE DAGER (Rundt 2010-tallet)
Klesbutikker vil slite, og klesbutikker som ikke har gode nettbutikker vil slite enda mer. Etter hvert som du kan prøve klær på nettet, utvalget bare blir uendelig og når disse selskapene har så mye data på deg at du får din egen «shopping assistent» på nett – ja da kan mange klesbutikkene gå og legge seg.

De kommer til å shoppe klær for mobilen, levert på døren 1-2 dager etter at de trykket på «bestill» og er de ikke fornøyd så er det alle pengene tilbake og varen i retur på 1-2-3. Handlemønsteret blir fullstendig endret og de lokale butikkene kommer til å måtte endre måten de kommuniserer med sine kunder på, og det burde allerede ha startet.

Sjekk neste gang du henter en pakke på posten hvor mange esker det eksempelvis står «Zalando» på, så skjønner du hva jeg mener. Hvordan fremtidens sentrum og shoppingsentre vil se ut, vet jeg ikke, men andelen av disse butikker vil nok går ned.

Hun klarer nok å kle seg, og klarer nok å få på seg varme klær, så dette er neppe den verste trusselen.


KLARER VI Å ENDRE DENNE OMSTILLINGEN?

Svaret blir NEI, men man kan ta et aktivt valg. Hvilke preferanser skal du ha, hva er viktig for deg akkurat hvor du bor?

Jeg ønsker at barna mine skal henge med på teknologiske fremskritt, jeg motiverer de til å ta programmering som valgfag på skolen, men jeg ønsker også et sosialt, aktivt og inkluderende liv hvor man kan gjøre ting som gir oss opplevelser, minner og læring uten bruk av teknologi.

Men dette reiser i tillegg spørsmålet om hvor man ønsker at pengene skal være, og hva de skal bidra til.

Er det slik at om folk gir katta i om bankforbindelsen er DNB eller noe annet de finner på nettet, så vil nok dette resultere i lavere, lokal aktivitet i hele landet for kundene til DNB, for dette vil svekke lønnsomheten.

Vi er midt oppi det og det kan virke som om det er langt frem, men det er mye som skal gjøres på veien, så vi får prøve å legge forholdene til rette så godt vi kan. For det er lys i tunellen, og ganske så kraftig lys også, for de som tar dette på alvor og tar digitale muligheter på alvor.

17
feb

Ikke driv med bøllete kommunikasjon

Når jeg er i Istanbul på ferie, så forventer jeg at selgerne på «verdens eldste kjøpesenter» Grand Bazaar, er pågående og til en viss grad slitsomme. De fleste av oss oppsøker, markedsgater og basarer når vi er i syden for vi synes det er spennende og underholdende. Vi vet at vi skal prute, og vi forventer «Special price for you my friend», det er en del av opplevelsen.

Når jeg planlegger Stockholms tur og leser dn.se/sthlm så vil jeg se annonser fra Stockholm, for meg er det en del av opplevelsen. Når jeg besøker terrengsykkel.no, vil jeg se annonser for sykler og utstyr.

Jeg bruker Facebook til å lese hva vennene mine gjør, der ønsker jeg i tillegg å lese historier og nyheter fra bedrifter jeg har valgt å følge.

Bedrifter og organisasjoner som ikke bidrar til å øke brukeropplevelsen min av Facebook, er tre klikk fra å være skjult for meg for alltid.

For å si det på en annen måte: Når jeg leser Dagens Næringslivs magasin D2, så er jeg ikke mottakelig for leverpostei på tilbud.

Annonser har vært en del av det lokale nyhetsbildet så lenge vi har drevet med handel. Vi forventer å finne ut hvor leverposteien er billigst, og vi er nysgjerrig på hvem som skal selge huset sitt. Vi vil vite om den nyeste Nissan-modellen er til salgs på den lokale forhandleren, og vi blir entusiastiske for at den lokale skobutikken endelig har fått inn de nyeste Timberland-skoene.

Sorry Google, jeg vil ikke se reklame for en frisør i Harstad når jeg besøker www.adressa.no, jeg vil se en reklame for en frisør i Trondheim. Sorry opportunistiske mediebyråer, det kan være det er litt billigere å annonser for en bilforhandler i Harstad på en reiseblogg, men det er ikke det jeg vil se der.

Lokalavisen, om den er i papirutgave, eller i digital utgave, er der vi er oppdratt til å lese de lokale annonsene, det er der de passer inn, og det er der vi ønsker å se lokale relevante reklamer.

Les også: Det er ingen som er på Facebook for å se varene dine!

Bedrifter og organisasjoner som ikke bidrar til å øke brukeropplevelsen min av Facebook, er tre klikk fra å være skjult for meg for alltid.

12
jan

Din lokale bedrift konkurrerer i VM

En av mine favoritt-teknologer Henry Ford skal ha sagt:  “Any customer can have a car painted any colour that he wants so long as it is black.” 

Dette var før YouTube og Facebook, så det er selvfølgelig umulig å verifisere om det er korrekt. Den samme Ford skal også ha sagt, lett oversatt til norsk: Hvis du hadde spurt om hva kundene ønsket seg, ville de ha sagt: «Vi ønsker oss en raskere hest».

La oss følge fargesporet et lite øyeblikk.

Se for deg følgende scenario – du skal kjøpe deg en bil, og går inn til den lokale VW-forhandleren. Der får du beskjed om at VW har besluttet at du får ikke velge farge selv, for VW har besluttet at alle biler skal være beige. Hvorfor spør du? Beige er den fargen som blir minst varm på sommeren, minst kald på vinteren og skjuler skitt best, derfor har vi besluttet at det er best for deg.

Det retoriske spørsmålet her blir for åpenbart, så det blir jeg ikke å stille. Spørsmålet jeg stiller er derimot: Hvorfor kunne Henry Ford både beslutte at vi ikke trengte en raskere hest, og bestemme at når vi skulle ha en bil, for det skulle vi jo, så skulle den være svart?

La oss flytte oss i overkant av 60 år frem i tid, vi skal til 1971: Sony, Panasonic og JVC låste seg inn i en tenketank. Målet var å finne en hensiktsmessig arvtaker til Super8. Etterhvert slo samarbeidet sprekker, og Sony og Panasonic trakk seg ut. I 1976 lanserte JVC VHS, Sony lanserte Betamax rett etterpå, hva Panasonic gjorde er nok en hemmelighet dypt begravet i Tokyos kjellerarkiver.

Betamax var mindre i det fysiske formatet, i tillegg var bilde- og lydkvaliteten bedre enn VHS. Faktisk var Beta som det ble hetende, enerådende på proffmarkedet, frem til digitaliseringen av tv-bransjen var gjennomført. Rent rasjonelt var det ingen grunn til at VHS skulle bli markedsledende, og til slutt standarden for hjemmeunderholdning.

JVCs gamechanger var et strategisk samarbeid med filmprodusenter, som gjorde at film var tilgjengelig på VHS-formatet, og ikke BETA (les pornoindustrien omfavnet VHS).

I 1913 var det ingen som var i nærheten av å kunne konkurrere med Henry Ford på pris. Derfor kunne han velge fargen på bilen din, et valg som var gjort fordi den svarte lakken tørket hurtigere. I 1982 var det ingen som kunne matche VHS-formatet på utvalg i filmer.

Les også: Hvordan bruke markedsbudsjettet riktig i 2016? 

I 2016 deltar de fleste av oss i et verdensmesterskap, sportsbutikkene i Harstad konkurrerer ikke lenger med hverandre, men konkurrerer med norske og utenlandske nettbutikker. Vi liker å si: «Kjøp lokalt, så sørger du for å opprettholde lokale butikker», men når vi sparer 30 prosent på å handle på nett, eller vi kan få ryggsekken i akkurat rett farge, så velger de fleste dette alternativet.

Mange bedrifter har en visjon som sier: «Vi skal ha Harstads mest fornøyde kunder, og være Harstads foretrukne leverandør av XXXXXXXXX».

Jeg skulle ønske at vi ble flinkere å spørre oss selv:

HVORFOR vi skal være foretrukket?

HVORDAN vi skal få de mest fornøyde kundene?

HVA er lettere, vi skal sørge for å være her om 2 år, eller om 50 år.

Skal du være best på pris?

Skal du være best på utvalg?

Skal du være best på service?

Skal du være best på kompetanse?

For de fleste små og mellomstore bedrifter, vil det være umulig å delta i et verdensmesterskap om pris og utvalg, men vi kan være alle best på service og kompetanse. Når vi så har bestemt oss for å være best på service og kompetanse, må vi finne ut hvordan vi skal bli det.

Trenger du hjelp til denne prosessen, ta kontakt med oss i iNORD.

Lykke til i VM!